Løypemelding fra hvordan bli en god man

I dagens samfunn med James Patterson og Andrew Tate som vokale stemmer i hvordan menn skal være og premissettere om hvordan de maskuline idealene skal være, er jeg bekymret. Jeg føler at det er et tomrom her, det finnes ikke en motvekt der ute, noe som sier hva alternativet skal være. Hva er en mannlig identitet som faktisk er verdt å streve etter? Jeg vet ikke akkurat hva det er, men jeg vet det ikke er det vi har her i dag, og jeg prøver å finne det ut. Her får dere hva jeg har funnet ut så langt.

Filmen Goldeneye vil alltid ha en egen plass i hjertet mitt. Både grunnet Nintendo 64 spillet, og at filmen var mitt første bekjentskap med James Bond.

James Bond fikk alle damene, gjorde hva han ville, og var en sjarmør. Fascinerende for meg, som alltid følte meg klumsete og ukomfortabel. Jeg er og har alltid vært utrolig høy, med det fått masse, ofte uønsket oppmerksomhet, og ofte følt meg som en elefant i et glasshus. James Bond var sånn jeg drømte om å være. I en av de gamle notatbøkene mine er det en side hvor det står som overskrift "Bli litt mer som James Bond", med en tilhørende punktliste under.

Det var ingen Bond-typer i livet mitt, slik han ble fremvist på lerretet. De levde bare på skjermen og i bøkene. Jeg var omringet av vanlige mennesker, med alle sine svakheter. Jeg ville ikke ha svakheter, jeg ville bli bedre og bedre og bedre, men hvordan?

Da jeg var barn så jeg hvert år, ved mai tider, opp mot den videregående skolen ved siden av barneskolen min. Jeg så russ komme nedover bakken og følte kaldsvetten gå nedover ryggen min. "Hvordan i helvete skal jeg klare russetiden, med damer og drikking og alt?" tenkte jeg.

Jeg så en TV serie, Californication, og jeg leste en bok, The Game, om sjekking av jenter. Jeg trodde jeg kunne absorbere hva man skulle gjøre for å ha hell med damene. Jeg var flink på skolen, det var ingen utfordring der jeg ikke hadde klart å overkomme. Bare jeg ga alt lenge nok, skulle jeg få til dette også, men det funket ikke. Mange år senere gikk det opp for meg at jeg ikke kunne lære meg dette på samme måte som jeg lærte meg matte eller norsk.

Jeg følte meg ikke kul, eller sjarmerende, jeg følte meg engstelig, liten, og redd for å skuffe noen jeg ikke helt visste hvem var. Det endte med at jeg droppet hele russetiden, jeg hadde angst. Jeg følte meg ikke veldig James Bond da, nei.

Det er sider av James Bond som kanskje ikke er så heldige. Han lever i grenseland mot mannssjåvinisme. Det er også tydelig mental bagasje han bærer på, som man ser tydeligere ettersom man blir eldre. Kanskje naturlig og skrevet med intensjon etter så mange traumatiske som ting han opplever i bøkene og filmene. Jeg ville ikke, med årenes visdom, si at han er et utpreget godt forbilde for gutter og unge menn heller. 

I de senere årene har jeg altså gjenopptatt søken min etter et mannsideal, og jeg har funnet et nytt ideal som føles mer riktig. En  "leading man", fra 1950 og 60 talls Hollywood filmer. En skuespiller ved navn Cary Grant.

Cary Grant hadde en tøff barndom, og han var gymnast. Han var elegant der han travet ved siden av flotte kvinnelige motparter. Cary Grant var morsom og sjarmerende, men på en snillere måte enn noen James Bond.

Michael Caine, den berømte skuespilleren, har sagt at Cary Grant viste publikum hva vi, vanlige døde, har mulighet til å forvandle oss til. "He created millions of non-slobs" sa Caine. Tony Curtis, en annen stor skuespiller, sa at Grant var en "man of culture". I min bok finnes det ikke noe mer høyverdig ambisjon å ha, enn om å være det.

Cary Grant er vittig, det er ikke noen annen måte å beskrive det på. Men hvorfor er han vittig? Det er noe jeg har fundert mye på. Hvorfor er James Bond sjarmerende? Hva gjør en person sjarmerende og behagelig å være med? Nå som jeg har blitt eldre har jeg noen mennesker i livet som er litt sånn, jeg har sett at det går an. Hvordan kan vi alle lære oss å være det?

Stort tema, som jeg kanskje må komme tilbake ved en senere anledning, men jeg har skrevet ned noen punkter som har føltes sanne for meg de siste årene. Det er en liste av ting jeg minner meg selv på med jevne mellomrom, og som jeg øver meg på å bruke i alle de forskjellige situasjonene jeg ender opp i, i livet mitt.

• Prioriter å ta vare på seg selv først, ikke minst fysisk, og så de rundt seg.

• Tydlighet. Vær i balanse fysisk og mentalt, så du kan være tydelig på hva du vil og ikke vil og kan kjenne godt etter.

• Prioriter å finne egne sannheter over å ta andres.

• Mestre samspillet mellom tanker og følelser. Hva du tenker påvirker følelser, følelser påvirker hvordan du tenker.

• Ikke skam deg over impulser og følelser. Observer dem og bli kjent med hvem du er. Du har kontroll over dem selv om du ikke undertrykker tankene.

• Hierarki og sosiale dynamikker eksisterer. Aksepter det og jobb innenfor det rammeverket, du kan lære deg dem og endre på dem hvis du vil.

• Jobb mot å være ressurssterk, slik at du føler reell frihet. Jobb for å ikke være avhengig av andre og dermed måtte tilpasse måten du er på. Strev etter å heller være i partnerskap med andre og dermed få til ting sammen. Særs viktig innenfor jobbsværen.

• Strategier for å håndtere vanskelige situasjoner i oppveksten var riktig da, men det betyr ikke at det er riktig for deg nå. Bli bevisst på dem og bestem deg for om du har lyst til å fortsette med dem. Du har veldig stor mulighet til å endre på dem hvis du vil.

En ting jeg har skjønt de siste årene er at jeg har utrolig mye makt over å endre den jeg er og måten jeg er og lever på, men det er en skikkelig jobb. Det skjer ikke uten å putte mye innsats inn i det, konsistent, over lang tid.

Jeg tror Cary Grant var så sjarmerende og vittig fordi han hadde jobbet mer med seg selv enn de fleste andre. Vi kan alle ha en utstråling som han, hvis vi har lyst, og vi er villige til å putte inn innsatsen. Vi trenger ikke å høre på James Patterson og Andrew Tate, hør på deg selv og det du føler isteden. Jeg er overbevist om at du sitter på svarene.