Ingen har grått til Kenny G

Det var alltid Kind of Blue, Miles Davis’ mestselgende mesterverk, du trakk frem. Ikke fordi det var favoritten, men fordi den var trygg. En stemning du visste du kunne skape. Pastasaus på komfyren, rødvin i krus, en stripe røyk i luften, og jazz som fylte mellomrommene. Du kunne gjenta det når som helst, med hvem som helst.  

Og kanskje nettopp derfor kjentes det etter hvert mindre som stemning og mer som simulering. Som noe du hadde lært deg å gjøre.

Hele internett ble sakte full av slike scener. Bilder av frokoster i terracotta-fargede kjøkken. Bøker med slitte permer aldri lest. Stearinlys som brant i mørket alene mens tiden gikk med til å redigere bilder av dem.

Kanskje er det det som kjennetegner tiden vi lever i: at estetikken har mistet fotfeste. Den lever fortsatt blant oss, men løsrevet fra historiene som ga den tyngde. Vi kjenner fortsatt igjen bildene, fargene, teksturene – men ikke hvorfor de finnes, eller hva de peker på.

Estetikk er ikke stil.

Det er en måte å forstå verden på – gjennom form, gjentakelse og sansning. Det er en akkumulert erfaring vi mennesker har sammen. Det er et utrykk for kultur. 

Den bygger mening ved å være levd, ikke bare sett.

Før var estetikk ikke bare sanselig, men rituell. Den var tett vevd inn i livet. Ikke som pynt, men som praksis. Som forpliktelse. En katedral er ikke bare stein og glass. De er en måte å lete etter og sanse mening på. De har fortellinger, regler og riter som bærer betydning over tid. Og kanskje viktigst: de peker utover seg selv. Mot noe større.

Men, etter hvert som det hellige ble borte, ble også estetikken en fri figur. Et valg. Noe man kunne kle på seg og ta av. Den estetiske gjenstanden trengte ikke lenger å være del av et større system av mening. Den kunne eksistere alene. Som et tegn. Som et bilde. Som vibe.

“Old Money-aesthetic.” “Dark Academia.” “Hot Girl Summer" TikToks som varer i femten sekunder, men signaliserer hundreår med kultur. Ikke fordi de forstår den, men fordi de låner symbolene. En tweedjakke. En sigarett. En bok du ikke trenger å lese – bare vise frem.

Det ser riktig ut. Men det river tegnene løs fra opprinnelsen. Du trenger ikke delta i noe. Bare mime.

Det finnes ingen forpliktelse i en vibe. Du trenger ikke forstå. 

I The Wire møter vi ikke en pen by. Ikke vakre mennesker. Men et sammenhengende kulturelt uttrykk. Baltimore er en karakter, kanskje den egentlige hovedpersonen. Ikke fordi den er romantisk, men fordi den er virkelig. Det er en estetikk som ikke pynter, men dokumenterer. Alt i serien – lyssetting, rytme, karakterer, språk – er del av en større struktur, og den strukturen er ikke tilfeldig. David Simon og Ed Burns kjente byen. De hadde jobbet i dens institusjoner. De visste hvilke ritualer som holdt den sammen – og hvilke som rev den i stykker. The Wire er ikke en fortelling med en forløsning. Det er en sirkel. Det er ingen tilfredsstillende slutt. Men du vil føle, hvis du dedikerte deg til fortellingen, at du har forstått noe om samfunnet, og hvordan vi som mennesker fungerer summen av dette, kultur. 

Tolkien visste dette. Han skapte ikke bare fortellinger, men språk, ritualer, gravskikker og guder. Han gravde i de dypeste lagene av vestlig og nordisk mytologi, og lot det hele få en virkelighet i Midgard – et sted som kjennes kjent. Det er ikke bare fantasy, det oppleves som ekte myter. Forankret i vår egen historie med skikkelser vi kjenner, både det gode og det onde. Fortellinger vi er fortalt før, men satt sammen helt på nytt med nye rammer. Midgard er estetikk, forankret i en kultur skapt av en manns fantasi, basert på tusen år med europeisk kulturarv. Derfor lever det fortsatt.

Estetikk som dette er ikke tilgjengelig på overflaten. Du må kjenne igjen karakterer, mønstre, toner og former som peker tilbake i tid, og fremover. Du må ha med deg kroppen, hodet. Det tar tid. 

Så, Kind of Blue hva er det med det albumet?

Hvorfor er det så deilig å lytte til det 

Hvorfor blir vi tatt på en reise til et sted utenfor oss selv 

Et sted der vi føler oss fri.

Miles Davis spiller ikke for å skape en stemning du kjenner fra før. Han leter.

I hver tone finnes det en beslutning, en retning, en risiko.

Musikken venter ikke på deg, men den åpner seg hvis du følger med.

Kind of Blue er jazz. Den fortsetter å bevege seg, selv når du tror du har forstått.

Kenny G, han glir over det.

Ingen misliker Kenny G. Men det er heller ingen som stopper opp.

Han improviserer ikke, han repeterer. Han viser deg ingen vei, han lar deg stå i ro.

Han har tatt jazzen og fjernet jazzen.

Derfor smooth.

Kanskje er det ikke et problem i seg selv.

Kanskje det først blir et problem når alt begynner å høres ut som Kenny G. Når kunsten ikke lenger prøver å si noe, bare fylle noe.

Når estetikken slutter å være ritual.

Kanskje det er da vi mister evnen til å gråte.

Ikke fordi vi ikke føler noe.

Men fordi ingenting lenger forsøker å utforske følelsene.