Mer moral på hylle fem, takk!

Da faren min vokste opp, møttes han og guttene i gaten for å kaste snøballer på ruta til naboen. Det var nok ikke spesielt populært hos naboen, men herregud så gøy de hadde det.

Da jeg var liten gjorde vi det samme. Vi klasket kald snø på ruta til Urang – en mann som aldri hadde gjort oss noen urett. En nabo.

Grunnen var enkel: han reagerte på en måte vi elsket. Han stormet ut av døren med en gammel sopelime og løp etter oss.

Vi spredte oss i hver retning kompasset peker, og plutselig var adrenalinet og pulsen på maks.

Han tok selvsagt en annen vei også til disiplin. Han gikk til miljøet rundt, advarte naboer, snakket med foreldrene våre. Sammen regulerte de uskikkeligheten vår, slik at snøen fikk smelte i fred på bakken.

Jeg vet ikke om barn fortsatt er barn. Men jeg vet at vi ikke lenger er naboer på den måten.

Jeg kjenner ikke naboene mine, og jeg har bodd samme sted i ti år.

Jeg vet at det finnes lommer av fellesskap i denne byen, men de slites ut av utskiftning, høye boligpriser og verdiflukt.

Er vi fremdeles opptatt av å sette røtter noe sted?

Før var moral og fellesskap knyttet til hverdagslige handlinger – å håndheve disiplin, eller å gripe inn når unger som ikke er ens egne var uskikkelige.

Dugnader og nabolagsfester samlet miljøene rundt hverandre og ga en felles innsats i oppdragelse og dannelse – et fellesskap av verdier.

Gruppen ga tydelige signaler om rett og galt, ga deg en respons hvis du gjorde noe som ikke var greit, og en justering når du testet grensene.

For mange vil dette se ut som en naturlig måte å sosialiseres på.

Man ble kjent med premissene for samfunnet man var en del av, bit for bit, til de ble intuitive.

Du visste hvordan du skulle håndheve maksimene samfunnet opererte etter.

Og du visste at du ble tatt vare på når du var en del av fellesskapet. Det ga – og det tok.

Følelsen av fellesskap er blitt erstattet av reklamebransjen, selv om jeg ikke er sikker på at folka i reklamebransjen selv er klar over rollen de spiller som institusjon.

Historiene selskapene forteller, gir oss mulighet til å være tett på verden – og på lokalsamfunnet – uten å få skitt på hendene.

Nå kan du aktivt bidra til å redde verden fra hungersnød ved å kjøpe en kaffe.

Du kan sko de uskodde ved å kjøpe enda et par sko til deg selv.

Du kan plante et tre når du kjøper sjokolade.

Der du før møtte dem du så trengte hjelp, er du nå vevd inn i et spindelvev av veldedighet, der alt du trenger å gjøre er å keep calm and shop on.

Er det ikke deilig å få bekreftet at det du allerede gjør er nok – og at du heldigvis slipper å ta del i lokalmiljøet?

Du kan heller redde og hjelpe dem på andre siden av planeten.

Du trenger ikke oppdra naboungen; det kan foreldrene fint gjøre selv.

Og hvis du opplever noe dritt fra ham, skriver du det bare på Facebook-gruppen for nabolaget.

Du kan ikke lenger ringe på; ringeklokken er for lengst erstattet av et intercomkamera som ikke lager lyd hvis en ukjent – som ikke er et Foodora-bud – står utenfor.

Når mørket trekker over landet og telysene tennes i de tusen hjem, forsvinner verden utenfor.

Det er som om ullpleddet i sofaen følger med en hengelås, og når du først kryper under det, blir du der til knoppene spretter igjen.

Men det er jo deilig å vite at du fortsatt kan bidra til samfunnet fra komforten av din egen stue.

At du, i din kokong av fortreffelighet, fortsatt kan bidra til at samfunnet vender i riktig retning.

For du sender kjærlighet til Gaza, liker videoer på TikTok, kanskje til og med er så vågal at du deler dem videre med noen utvalgte få.

«Du burde bry deg om dette», sier du, mens du har et palestinsk flagg under profilbildet ditt, med følgeteksten: «Tenker på Gaza…».

Den omtanken er sikkert genuint satt pris på av dem som sitter i bomberegnet.

Ikke tenk på det – det tar vi oss av, sier markedet. “fortsett å se neste episode av 71 grader nord. Visste du at deltakerne elsker å gå med Norrøna? Det er det beste du kan ha når du går på tur.»

For hva tror du på?

Når alt kommer til alt, regner jeg med at det er det «gode».

At mennesker vil hverandre vel, og gjøre hverandre godt.

Du bryr deg om ringvirkningene handlingene dine har, og du velger det du selv opplever som det beste – for deg og de rundt deg.

Hvor kommer dette behovet for å gjøre godt fra?

Finnes det noe sånt som moral – en rett vei å gå, der noen handlinger er verdsatt over andre?

Og hvis den finnes, hvordan finner vi ut hvilken vei som er den rette?

Før var dette enkelt. Man hadde en prest.

Han fortalte, nærmest pekte veien ut for deg.

Og hvis du tvilte, kunne du alltid komme tilbake og spørre om retningen.

Han lyttet, humret bekreftende eller nikket avkreftende.

Han sa at det går fint, og ga deg instruksjoner for hvordan du kunne rette deg inn.

Dit skal du! Ikke dit – der er det bare tull og fanteri.

Og du lyttet, iherdig, helt til en fyr ved navn Martin slo opp noen utfordringer på en vegg i en obskur tysk by anno domini for lenge siden.

Han sa at ikke alle prester nødvendigvis ville deg vel.

Han protesterte, satte søkelys på teksten – på budskapet – ikke på autoriteten.

Og med denne radikale perspektivendringen skapte han et nytt forhold til konseptet «sammensatt tekst».

For når du går fra å være mottakeren av instrukser til å bli tolkeren, kan alt skje.

Så nå må du velge selv.

Noe som er slitsomt, særlig hvis du ikke vet hva du burde gjøre.

Det kan lede til utmattelse og tankekrøll.

Hva er ringvirkningene? Hva er effekten av valgene våre?

Hvordan vet vi at de er i tråd med verdiene våre?

Og hvordan vet vi at de hjelper slik de sier?

Vi kan spørre om vi lever i en æra av selvtillit.

Og hvis vi ikke stoler på oss selv – hvem skal vi stole på da?

Jo, internasjonale konglomerater.

Jeg kjøper toalettpapiret mitt av Procter & Gamble, og det er jo knall!

Hvorfor kan jeg ikke da, sammen med dem, redde noen lam fra fårikålgryta.

Det er beleilig å redde verden fra under teppet i stuen mens jeg ser på 71 grader nord.

Beleilig å samarbeide med dem jeg allerede har et tett forhold til.

Og deilig å vite at de har genuin omtanke for sakene jeg bryr meg om.

Da slipper jeg jo å gå ut av komfortsonen og snakke med folk jeg ikke kjenner.

Takk, Mr. Procter og Mr. Gamble – dere er trofaste venner i mørket.

Men nåde dere hvis dere ikke fortsetter å leve opp til verdiene mine – da kjøper jeg toalettpapiret mitt et annet sted.